Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Bystyret i Drammen har nylig fattet en beslutning om hvor mange flyktninger de skal ta imot i år, og har med knapt flertall vedtatt at de kun ønsker å ta imot ukrainske flyktninger. Debatten i bystyret og i mediene etterpå har vært preget av sjåvinistiske utsagn om innvandring- og integrering der massene settes opp mot hverandre.
Kommunestyret har satt frem et krav overfor staten, med 29 mot 28 stemmer, om at Drammen kun skal ta imot flyktninger fra Ukraina. Begrunnelsen er for det første at Drammen har «mange ikke-vestlige innvandrere», og for det andre at det skal være «integreringshemmende å bosette enda flere med ikke-vestlig bakgrunn».
Omstridt vedtak kalles rasistisk
Den videre begrunnelsen er at krigen i Ukraina pågår i Norges «nærområder» og at man derfor forplikter seg til å prioritere ukrainere overfor flyktninger med en annen bakgrunn.
Beslutningen har blitt beskrevet som rasistisk og diskriminerende, også av representanter fra ulike borgerlige partier. En kommunepolitiker fra Senterpartiet var så opprørt at han gråt i den lokale debatten. Opposisjonen i kommunen har gått hardt ut mot vedtaket, og vedtaket ble kalt ulovlig av statsminister Jonas Gahr Støre. Også innad i partiene som gikk inn for vedtaket har vedtaket ført til konflikter, og en representant fra KrF sa at hun heller ville forlate flertallskoalisjonen enn å bli med på et slikt vedtak igjen.
Selv om kritikken fra flere hold har rett i vedtakets åpenbare sjåvinistiske og rasistiske innhold, mangler kritikken å påpeke det hovedsakelige ved hvorfor norsk imperialisme til å begynne med har innvandring.
Hvorfor finnes innvandring i dag?
Angående innvandring til Norge er det først viktig å slå fast at Stortinget for lenge siden har vedtatt innvandringsstopp. Dermed finnes det, juridisk sett, ikke ordinær innvandring til Norge. Men gjennom ulike avtaler med europeiske land, EU og enkelte andre land (som USA og Canada), er det åpent for arbeidsinnvandring fra en rekke land. Dernest har Norge, gjennom ulike konvensjoner, forpliktet seg til å ta imot en del flyktninger. Og til sist kan flyktninger som tilfredsstiller en rekke krav, søke om og få familiegjenforening. Dette er de formelle rammene, kort fortalt, som gjør at det tross «innvandringsstopp» likevel er en viss migrasjon til Norge.
Innvandringen er usedvanlig viktig for økonomien til norsk imperialisme. For det første er det kun denne innvandringen som gjør at folketallet i Norge har økt de siste tiårene, da fødselstallene lenge har sunket. For det andre kan vi se at i en rekke svært viktige bransjer – for eksempel byggebransjen, industrien, offentlig velferd og privat tjenesteyting – er en stadig større andel av arbeiderne innvandrere eller folk med «innvandrerbakgrunn». Grunnlaget for migrasjonen er krigene og nøden i den tredje verden, som også har økt dramatisk i løpet av de siste tiårene. Dette er imperialistenes kriger, kriger norsk imperialisme har bidratt til, og utbyttinga av de undertrykte nasjonene – en utbytting norsk imperialisme tjener enormt på.
Imperialismen har for lengst nådd et punkt hvor det ikke lenger er rom for velferdsreformer uten at det skjer på bekostning av tilegnelsen av rikdom for storborgerskapet. Den allmenne krisa i imperialismen, skjerpet konkurranse mellom imperialistene og fallende profittrate, tvinger de borgerlige statene til kutt etter kutt i de «sosiale velferdsordningene» – en tendens som har vært dominerende i mer enn femti år uavhengig av hvilken regjeringen som har sittet ved roret. Samtidig skyter prisene nå i været gjennom økt inflasjon, etter den sykliske krisa som rammet internasjonal økonomi i 2020. Disse krisene, som bryter ut med 8-12 års mellomrom, følger lovmessig av den kapitalistiske produksjonsmåten.
Fallende fødselstall og imperialismens forråtnelse
Denne utviklingen har nå nådd et punkt der det er i ferd med å bli for dyrt, selv for store deler av småborgerskapet og arbeidsaristokratiet i imperialistiske land, å fø en såkalt «vanlig familie». Det blir mer og mer kostbart med et liv i relativ overflod i imperialistiske land. Dessuten stilles det stadig større krav til produktivitet, til «effektivitet», noe som mange merker gjennom karrierejag, press og stress. Dette er nok noen av årsakene til at fødselstallene er falt dramatisk i Norge og andre imperialistiske land.
I tillegg tar det ofte 18 år eller mer før et barn født i et imperialistisk land begynner i arbeid. Derfor blir disse i all hovedsak en «utgiftspost» i lang tid, både for familien og for staten. En flyktning eller innvandrer kan derimot begynne i arbeid umiddelbart eller etter få år til sammenlikning.
Dermed blir innvandring mer profitabelt for imperialistene. Det er en komplett løgn at «innvandringen koster for mye». Dette er en borgerlig myte på samme vis som forestillingen om at kapitalistene er «arbeidsgivere» eller at «det koster å ansette». Arbeidere produserer i virkeligheten både sin egen lønn og profitten som borgerskapet tilegner seg. Altså beriker imperialismen seg nettopp på innvandringen, også når det er snakk om flyktninger. Utgiftene til språkopplæring og «integrering» i et par år, er lav sammenlignet med skolegangen til barn som fødes i Norge. Disse utgiftene betaler seg uansett tilbake i løpet av få år etter at de det gjelder kommer i arbeid. «Kostnaden» dekkes uansett av verdier arbeiderne selv har skapt, og innvandrere er overrepresenterte blant de mest utbytta i dette landet, altså de som frarøves mest verdier av staten og kapitalen.
Angående den nevnte fødselsraten har denne nærmest kollapset i imperialistiske Norge. Dette er et direkte resultat av at de stadig dårligere økonomiske forutsetningene for å få barn, et uttrykk for forråtnelsen i imperialismen. Fødselsraten er per i dag helt nede på 1,4 barn per kvinne i det imperialistiske Norge – og til sammenligning må den være 2,1 bare for å opprettholde befolkningen. Dermed er staten og kapitalen helt avhengig av titusenvis av nye innvandrere hvert år bare for å beholde antallet arbeidere som før. Uten denne vil profitten fra produksjon i Norge falle – med mindre utbyttinga øker enda mer enn den gjør.
Ingen humanisme fra borgerskapet i dag
Noe som understreker den økte utbyttingen og forråtnelsen i imperialismen enda mer, er gjeninnføringen av barnearbeid i imperialistiske land som en «ny normal», slik vi ser i USA. Nye forslag om å løsne på regelverket for ungdom i arbeid også i det imperialistiske Norge, peker på at samme tendens er i ferd med å gjøre seg gjeldende også her. Igjen understrekes og avdekkes årsaken til hvorfor imperialistiske land trenger innvandring: borgerskapet trenger innvandringen for å ivareta arbeidskapasiteten, for arbeiderne er kilden til denne klassens rikdom.
Innvandringen kommer altså slettes ikke av at borgerskapet «bryr seg om menneskerettigheter» eller at de ønsker å «redde» masser fra den tredje verden, slik borgerskapet og deres nyttige idioter i de borgerlige mediene desperat presenterer det. Deres støtte til Israels folkemord mot det palestinske folket er bare et av utallige eksempler som viser hvor gjennomsyret falske disse frasene er, hvor lite «humanitære» borgerskapet i virkeligheten er – uansett om de tror på sine egne løgner eller ikke.
Det er riktig at fattigdom og sosiale problemer øker i mange nabolag og byer, slik Drammens politikere sier de er bekymret over. Men dette skyldes ene og alene imperialismen selv. Dette er en konsekvens av den allmenne krisa i imperialismen, en tendens vi ser i hele verden. Dette følger på ingen måte av såkalte «innvandring- og integreringsproblemer». Sosiale problemer er først og fremst en følge av fattigdom, og fattigdom er en følge av utbyttinga i kapitalismen.
Klassekamp mot borgerskapets «splitt og hersk»
Hensikten med å legge skylden på innvandringen og innvandrere – like mye som når borgerskapet velger å peke på kvinner og feminisme, «svake» og «feminiserte» menn, «late ungdommer» og alt mulig annet – er å kanalisere frustrasjonen blant massene, en frustrasjon som øker i krisetider, mot andre deler av massene, i stedet for at raseriet rettes mot det faktiske problemet som er imperialismen selv og dens herskende klasse, borgerskapet. Med andre ord er hele «innvandringsdebatten» bare et uttrykk for herskernes eldgamle triks – «splitt og hersk». Massene skal hisses opp med «kulturkamp», krav om «lov og orden» eller identitetspolitikk – alt for å unngå at raseriet vendes mot massenes felles fiende: borgerskapet og deres stat.
Om nye arbeidere kommer fra Ukraina, Polen eller Somalia, eller om så landegrensen blir hermetisk lukket for mennesker på flukt, endrer det ingen av de iboende problemene i imperialismen. Dette er borgerskapet selvsagt fullstendig klare over. Derfor evner de borgerlige partiene, inkludert Frp, det «kunststykket» å opprettholde innvandringen, å ta imot like mange flyktninger uansett regjering, samtidig som de i førti år har snakket seg hese om «integreringsproblemer».
Kommunister og revolusjonære forsvarer konsekvent de borgerlig-demokratiske rettighetene til å søke asyl fra imperialistenes kriger, eller til å migrere for å søke arbeid. Enhver antiimperialist fordømmer av hele sitt hjerte den sjåvinistiske hetsen som rettes mot massene som migrerer fra de undertrykte nasjonene, uansett hvor de kommer fra eller hva de tror på.
Samtidig vil vi, ved å forstå litt marxisme, avsløre at borgerskapet verken veiledes av humanisme eller lydighet mot disse rettighetene når de tillater innvandring tross sin «bekymring for integreringen» – grunnlaget og veiledningen de følger er utelukkende kravet om å forsvare og øke profitten. Å skille mellom ulike flyktninger, å knytte kriminalitet og sosial uro til innvandring, eller det monomane fokuset enkelte har på å kritisere islam, er bare retorikk for å splitte massene, også dette for å forsvare profitten.
Borgerskapet bruker mye tid og krefter på å forsøke å splitte massene og sette dem opp mot hverandre, fordi de vet også at om massene organiseres og samler seg til kamp mot sin felles fiende er det ingen vedtak som kan hjelpe dem ut av krisen de selv har skapt.
Referanser:
Drammen kommune vil bare ta imot ukrainske flyktninger: – Dette må være en spøk – NRK Buskerud
Meninger: Drammen kommune: Sier nei til «ikke-vestlige» flyktninger
Rekordlav fruktbarhet i 2022 – SSB